Bøker er ikke alt

Bibliotek har spilt en stor rolle i livet mitt, og bøker. Men noen ganger blir jeg mett og trett av begge deler. Tove Myhre sitt dikt gir ord og uttrykk til den opplevelsen. Og Sofie og Sniff kommer her med en utfyllende kommentar:

Nei, de er ikke det.

Men mange bøker er det vel verdt å bruke tid på, og mange av dem kan tåle å leses mer enn en gang.  Det er først og fremst den siste kategorien jeg vil presentere i denne bloggen.

Disse skal med!

Her følger en liste over bøker jeg har lyst til å skrive om, en eller annen gang. I mellomtiden lenker jeg til omtaler andre steder, hvis jeg finner noen jeg liker godt nok, eller som jeg syns er informative.
Denne listen vil nok bli lengre, for det er mange flere som skal inn, men så vil den også krympe, når jeg plukker ut noen til å få enkelt-poster, eller ombestemmer meg.  (Jeg ombestemmer meg stadig vekk).

Enkeltforfattere og de bøkene jeg har likt best av dem. Atwood, Margaret Alias Grace, Den blinde morderen, Penelopiaden Carver, Raymond Vær så snill, vær stille, vær så snill… Greene, Graham Monsignor Quijote, Tante Augusta Haff, Bergljot Hobæk Renhetens pris, Skammen Hoffman, Alice Elvekongen, Svart snø, Blå dagbok Kidd, Sue Monk Bienes hemmelige liv Lagerkvist, Pär Dvergen, Sibyllen, Ahasverus, død Pilegrim på havet, Det hellige landet Le Guin, Ursula Kroeber The Earthsea quartet , Maalouf, Amin Baldassares rundreise, Havnene i Levanten, Saramago, José En flåte av stein, Jesusevangeliet, Klosterkrønike, Beleiringen av Lisboa Su Tong Binu og den kinesiske mur Syskind, Patrick Parfymen, Duen, Historien om herr Sommer Tan, Amy Kjøkkengudens kone Walters, Minette Olive tok en øks Wiese, Jan Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede Wilson, Robert Et lite drap i Lisboa Romaner fra Afrika: Adichie, Chimamanda Ngozi Dyprød hibiskus, Brink, André Gribbenes land, Hvit tørketid, Utsikt til regn, Kingsolver, Barbara Gifttreet, Mda, Zakes Måter å dø på Erotisk ladete romaner Alther, Lisa Nærbilder, Bjørneboe, Jens Uten en tråd,  Lawrence, David Herbert Lady Chatterleys elsker (Jmf. Hjorth: Hjulskift) Mykle, Agnar Lasso rundt fru Luna Nederaas, Torborg Av måneskinn gror det ingenting Vindland, Gudmund Villskudd Jesus-relatert Saramago, José Jesusevangeliet Kirk, Hans Vredens sønn Viktige for meg under eksistensielle kriser Dostojevskij, Fjodor Kjellermennesket/Et latterlig menneskes drøm Huxley, Hesse, Herman Steppeulven, Maalouf, Amin Havnene i Levanten, Individuell vold Dostojevskij, Fjodor Raskolnikov Graham Greene Brighton Rock Shubin, Seymour Fienden i meg selv Politisk vold Brink, André En terrorhandling Andrzejewski, Jerzy Aske og Diamant Nygaardsvold, Gert Mengele Zoo Serafimovitsj, Aleksandr Jernstrømmen

Jeg har favnen full, og kanskje jeg aldri rekker å omtale noen av disse bøkene.  Men de er anbefalt lesning, alle sammen!

Ved oppdateringer av et visst omfang, republiserer jeg denne posten, så ikke bli forvirret over at datoen i kommentarer er forut for postingen!

Snarveier til dannelse. Donald Duck & co

Nei, jeg har ikke lest Goethes 'Unge Werthers lidelser'. Men jeg har vært fortrolig med tittelen og hovedtrekkene i handlingen fra barnsben av. Og jeg har lest P.G. Wodehouse's versjon om den unge, skrivende og kjederøykende Mordreds ulykkelige og - bokstavelig talt - ildfulle kjærlighet.

Jeg er ikke sikker på om far heller hadde lest ’Unge Werther’, men han er kilden til min opplevelse av fortrolighet. Familiens daglige felles middager (14.30, presis!) var hans kateter, hvorfra han øste ut kunnskapsbrokker og sitater fra kultur- og litteraturhistorien. Gjerne litt radbrekket: ”Ikke øl i en sådan stund – rekk meg fløten!”

Min tidligste kilde til kunnskap om mytologiske skikkelser og kjente scener fra klassisk litteratur er imidlertid Donald Duck & co.. Huset vårt var fullt av bøker, mens tegneserier var fraværende – og dypt foraktet av opphavet. Men jeg elsket dem, suget til meg hver minste avisstripe, og kastet meg over Donald-bladene som fantes i de fleste andre barnefamiliene i nabolaget. Og fikk altså en masse klassiske småperler med på kjøpet:

'Å være eller ikke være' utløser for eksempel et bilde i hodet mitt av Donald med en hodeskalle i sin utstrakte hånd!

Nemi har også skaffet seg kunnskap fra Donald:

***

Snarveier til dannelse. 1001 bøker du må lese før du dør?

For å ha det sagt: tittelen på denne boka er det reneste vås. Lesing av skjønnlitteratur er ikke en pliktøvelse for noen, bortsett fra studenter og de som har litteratur som yrke – så hvem er ’du’? Hvor mange alminnelig leseglade mennesker leser for eksempel Joyces 'Ulysses' med utbytte? Eller gidder å fordype seg i den originale utgaven av Burroughs 'Tarzan'? Omtalen er for øvrig ikke særlig nådig mot boka:

Ideologisk er Tarzan-serien så lite tiltalende ar det er forbausende at bøkene ikke har fått mer juling. Dessuten er det kanskje ironisk at selv om enkelte grupper er tilbøyelige til å bannlyse eller til og med brenne nyere litteratur, inntar Tarzan fremdeles lykkelig sin plass i den folkelige kanon. Boken har til og med vært filmatisert av Disney og dannet grunnlag for stadig nye tegneserier.

Men det fins likevel noe å hente for dem utenfor den 'folkelige kanon':

I dag blir Tarzan, i likhet med W.E. Johns Biggles-serie, stort sett liggende ulest, og dens betydelige sterke sider er for det meste glemt – den tidlige opptattheten av økologi.

Så derfor, altså, må vi lese 'Tarzan' før vi dør: økologi-pioner!

Jeg holder fast på at boktittelen er det reneste vås!

Den norske utgaven er ellers fornorsket i alt for liten grad – minst 400 av de omtalte bøkene foreligger ikke i norsk oversettelse, og det begrenser nok kraftig leserkretsen her i landet, selv om mange leser greit engelsk. Den norske utgiveren har forresten ikke gjort en fullgod sjekk i det norske bokmarkedet: En av mine yndlingsromaner, ’Gribbenes land’ (An Instant in the wind) av André Brink, er oppgitt som ikke oversatt. Så kanskje flere bøker enn utgiveren tror, foreligger på norsk?

Selv har jeg lest ca. 120 av de omtalte bøkene, ca. 30 kjenner jeg fra filmversjoner, barneutgaver eller så inngående omtale at jeg nesten tror jeg har lest dem (bokkunnskapsfaget i bibliotekarutdannelsen på 70-tallet!), og ca. 30 har jeg påbegynt og mislikt eller gitt opp.

Av de jeg har lest har jeg likt ca. 100 mer eller mindre godt – det inkluderer barnebøkene, og de som er bearbeidet for barn. En del av disse planlegger jeg å skrive om her i bloggen, og da kan denne boka bli et godt arbeidsredskap, både som hjelp for hukommelsen, og som leverandør av illustrasjoner, for de er mange og flotte.

Da jeg kjøpte boka, hadde jeg flere formål: ett var å utvide min klassiske dannelse med enda flere ”ikke-leste men jeg kjenner dem godt”-bøker. Et annet var å få grunnlag for å vurdere å faktisk lese noen av de omtalte bøkene. For meg fungerer ikke artiklene godt for noen av disse formålene – bidragsyterne har jo tydeligvis ingen klar forestilling om hvem de skriver for, men de fleste virker, som tidligere antydet, innrettet mot litteraturvitere (som neppe bryr seg om denne bokens konsept...). Jeg tar med et eksempel på en bok jeg faktisk har lest, men som er omtalt på følgende knusktørre måte:

Lawrence Durrells roman, første del av ”Alexandriakvartetten” bør settes høyt på grunn av de lange passasjene med bemerkelsesverdig prosa.

...

Fortellingen ser ut til å bygge på en tvilsom, men romantisk teori om fysiske årsaker, som finner en symbiose mellom landskap, vær og byens kvinner.

...

I alt vesentlig er den en finere form for reiselitteratur, bygget opp med et ofte usedvanlig levende og malerisk språk, men nå og da snubler den i utdatert sex- og rasepolitikk.

Gjesp. Og så gir det heller ingen mening å presentere ’Justine’ uten å omtale resten av kvartetten, som henger tett sammen: hver bind forteller om de samme personene, i det samme tidsrommet, men synsvinkelen skifter fra bok til bok. Det var dette som fascinerte meg da jeg leste bøkene for lenge, lenge siden. Etter å ha slitt meg gjennom ’Justine’, fossleste jeg resten av kvartetten - og gikk nok glipp av de dype tankene om moderne kjærlighet.

Men for eventuelt å fylle litt innhold i min klassiske dannelses mange hull, begynte jeg likevel å lese '1001 bøker' fra starten av. Jeg kom ikke lengre enn til ’Det gyldne esel’ av Lucius Apuleius – og der stoppet jeg opp i vantro over teksten disse bildene var utstyrt med:

Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex. Temaet behandles uten snev av jødisk kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet.

Denne illustrasjonen av Jean de Bosschere, fra en utgave av Det gylne esel i 1923, viser en kvinne som blir angrepet med et brennende trestykke.

Fravær av skyldfølelse og romantisk følsomhet - ja, utvilsomt. Men åpen og stormende munter sex? Jeg ser to grove voldtektsscener. Hvis dette er muntert, minner munterheten meg om den Alex i ’A Clockwork orange’ utstråler!

Boka med de 1001 bokomtalene får med dette en slags anbefaling fra meg: Jeg gidder ikke lese så mye i den, men jeg har likevel både glede og nytte av å eie den.

Med nytte mener jeg nyttig for mitt fullstendig unyttige arbeid med denne bokbloggen. Og glede: illustrasjonene og gamle, gode bokminner som friskes opp, de gir glede.

Det å kjenne til karakteristiske trekk fra kanoniserte bøker en ikke har lest og neppe kommer til å rekke - eller ha lyst til - å lese før en dør kan uansett komme godt med både i det sosiale liv , og for å få fullt utbytte av andre, lettere tilgjengelige bøker, eller tegneserier, for den del!

Snarveier til dannelse. Blindvei

Litteratur gjenfortalt for barn, det er en snarvei jeg har hatt stor glede av. For eksempel Walther Scott, Victor Hugo, Dickens: knallgode fortellere, men i originalutgaver også omstendelige og ordrike. Gjenfortellingene som ble utgitt på 50- og 60-tallet husker jeg som komplette bøker som ga gode leseopplevelser. Noen har jeg gjenlest i voksen alder, fortsatt med glede.

Så undertittelen på denne boka: 'Verdenslitteratur fortalt for barn' tiltrakk meg i høy grad. Innholdsfortegnelsen også, for der oppdaget jeg at mange av bøkene sto på listen over bøker jeg har gitt opp å komme meg igjennom, og en kjapp, velskreven gjenfortelling ville jeg ikke forsmå!

Jeg stusset likevel over flere av de utvalgte verkene, for eksempel Til fyret – fortalt, og for barn? - men jeg startet lesningen med et åpent sinn. Allerede i forordet fikk jeg bange anelser:

Samtlige av disse bøkene er egentlig skrevet for voksne. Her i boken har tanken vært å fortelle dem for barn, men uten å trekke fra noe mer enn det man alltid gjør når man forteller noe videre. Det er meningen at man ved å lese de tolv kapitlene, kan få vite hva historiene handler om, og hva de går ut på. Eller hva de betyr, og hva de har å si oss.

Jeg leste likevel nokså velvillig videre – men det tok ikke lang tid før hele velviljen forduftet:

(Denne gjenfortellingen av Zinken Hopp pluss Atwoods Penelopiaden anbefales!)

Homers ’Odyséen’ innleder samlingen, og i stedet for en gjenfortelling, serveres først et ulidelig kjedelig referat, ispedd kommentarer og belæringer fra forfatteren, så kommer et like kjedelig lærestykke om Homer og refleksjoner omkring det å gjenfortelle historier, og så et avsnitt om hva andre versjoner legger vekt på: fryktelige farer, heltemot og bedrifter, eventyrlyst og

de mange hindringene han møtte, som bare fikk ham til å spenne musklene, overvinne hindringene og vente på de neste.

Jeg skal la være å hoppe over for mye av det her. Men jeg blir nødt til å si at historien om Odyssevs også handler om alt det vi ikke hører noe om.

For nemlig:

…størsteparten av tiden skjedde det ikke noe, eller alt bare gjentok seg dag ut og dag inn. Og så kan man spørre om hva som er igjen hvis ingenting skjer. Jo, det som er igjen, er savn og sorg og hjemlengsel.

Det handler også historien om. (S. 12)

Så kommer endelig historien, men snirklete og elendig fortalt, og etter å ha slått fast at Odyssevs til slutt dør, avrundes ’fortellingen’ slik:

Dette kan lyde trist fordi det handler om Odyssevs’ død, men dø skal vi jo alle sammen en dag. Og når det engang ikke kan være annerledes, er det ikke da svært fint å dø et sted hvor man hører til, fjernt fra alt som er ondt og farlig? Og det er da ikke så ille å tenke på det hvis det bare skjer en dag da alt er blitt mye bedre enn man hadde våget å tro på – hvis man da ikke nettopp er som Odyssevs, som aldri holdt opp med å tro? (S. 26 - 27)

End of story! Og jeg var blitt overbevist om at noen lesegleder ville jeg ikke få fra denne boka! (men andre har elsket den!*) Og jeg tror ikke at forfatteren har noen erfaring med å fortelle, verken for barn eller voksne. Men fra litt lesing hist og pist i boka har jeg plukket med meg noen passuser som jeg på en forvridd måte likevel koste meg med, ledsaget av hul og vantro latter:

Den guddommelige komedien

Doré: Paradiset

Og så kan man gå videre opp trappen til Paradis og den tiende himmelen, hvor Guds lys stråler. Her slutter historien, og den slutter godt: Hovedpersonen går hele veien frem.

Han heter forresten Dante, akkurat som forfatteren. Det betyr selvfølgelig ikke at Dante – altså forfatteren – har vært i de dødes rike. Innimellom er riktignok historien hans så livaktig at man skulle tro han hadde det. Når hovedpersonen heter Dante, tror jeg det betyr at historien handler om alle og enhver. Eller omvendt. Om et eneste menneske, men også om alle mennesker. Man er alene om ansvaret for de tingene man gjør. Derfor er historien en historie om ett enkelt, helt bestemt menneske og ikke om alle mulige andre. Men det er ikke bare dette ene mennesket som har ansvaret for de tingene han gjør, slik er det også for de andre. Det vil si for alle.

Man kan også si det på en enklere måte: Historien handler om Dante, men den handler samtidig om alle dem som leser den. (S. 44 - 45)

Omtalen avsluttes slik:

Å angre og skamme seg lyder som noe uskikkelige barn gjorde i gamle dager, én gang ved sengetid, og for sikkerhets skyld også et par ganger i løpet av dagen. Slik var det visst også. Men det kan jo også bety – å se. Å se inn i seg selv og i alt rotet som gjør det umulig å være til. Og ut i verden, som er blitt mørk og ikke er til å finne frem i. Som når det til tider ikke er noe annet igjen å gjøre, og man gir etter og lar tårene strømme – jeg hadde nær sagt lik elver som skyller bort alt det gale. Ut, bort og vekk med hele det store synderegisteret: løgnene og fortielsene og jukset og dumheten og sjalusien og raseriet og innbilskheten og misunnelsen og … absolutt alt sammen. Endelig og langt om lenge.

Jeg sier ikke at Dantes historie handler om akkurat det. Eller at det er ”akkurat som” om den gjorde det. Men jeg synes nok at det er litt det den handler om. Eller litt ”akkurat som” om den gjorde det. (S. 51)

Litt det, eller litt "akkurat som" om, - javisst! - eller kanskje omvendt?

Forbrytelse og straff/Raskolnikov

Når jeg leser om hvordan Lisaveta blir slått i hjel av Raskolnikov mens hun selv bare står med store, skremte øyne og uten å si et ord, kommer jeg til å tenke på han som i sin tid skrev historien. Han het Dostojevskij, han var russer, og han var selv like ved å bli drept en gang. (S. 108)
…

En dag ble Dostojevskij tatt av politiet og satt i fengsel. Å ville forandre samfunnet var ulovlig. Å ville forandre det så mye og så hurtig som Dostojevskij ville, var strengt ulovlig. Han ble dømt til døden og skulle skytes sammen med tjue andre.

Det er dette Lisaveta får meg til å tenke på.

På den dagen da de skulle skytes, ble de ført frem til skafottet i en lang rekke og bundet til pæler. Det var svært kaldt, og de hadde nesten ikke klær på, så mens de sto og ventet på å bli skutt, må de ha frosset noe forferdelig. Gadd vite om man får tid til å tenke på slikt. For eksempel: ”Så kaldt det er i dag, jeg kan ikke huske at det noensinne har vært så kaldt.” Eller glir det hele – kulden. skafottet, pælene, repene, de andre ved siden av deg – glir det hele sammen i ett, ikke til én tanke, ikke til ett ord, men til en eneste følelse?

Jeg aner ikke, men både Dostojevskij og Lisaveta må ha visst det. (S. 109)

Ja, visst! For likhetene mellom en dødsdømt på retterstedet og et offer for en brå og uventet død, er jo slående...

Denne kreative tolkningen (noen som forstår teksten?) av Raskolnikov fant jeg her

Hucleberry Finn

Slavene var svarte, de kom jo fra Afrika, og de hadde selvfølgelig et navn alle sammen. Likevel ble de ofte bare kalt niggere. Det kommer av neger, men det er forandret på, slik at det lyder som ku eller svin eller svarting. Man mente ikke noe vondt med det, slik var det bare, eller slik hadde man vent seg til at det var. Men ille var det likevel. Et navn er jo ikke bare et ord, et navn er den man er. Hvis man først blir tatt til fange, fraktet tusenvis av kilometer, blir pisket, ropt og skreket til, og man så på toppen av alt må finne seg i å bli kalt nigger, føler man seg til slutt som ingenting. Eller som en ku eller et svin. Eller en svarting. (S. 118).

Akkurat - bare spør Queendom!

Jeg tror ikke jeg behøver å fortelle hva historien om Hucleberry Finn og slaven Jim og eventyrelskeren Tom Sawyer handler om. Den handler om at når alt blir for merkelig, og man til slutt ikke klarer å avgjøre hvem man selv er, så er det viktig å komme seg av sted i en fart, og mens man fremdeles kan. Og skal man for alvor slippe vekk, er det ikke alltid nok å fortelle eventyr. Noen ganger må man velge den korteste veien og lire av seg en løgn, hvis det er det som skal til. Deretter er det bare å rette seg opp i ryggen og håpe på godt vær.

Men alt dette sier seg selv.

Til gjengjeld må det nevnes at Mark Twain, som har skrevet historien, også godt visste hva den handlet om. (S. 128).

Makan til forfatter, den der Mark Twain!

Og her kommer desserten:

Til fyret

Sånn. Det er alt. En hel roman om en seiltur til et fyrtårn, en tur som til og med er like ved å ikke bli noe av. Det er hva Virginia Woolfs historie handler om. Hvis man da skal kalle dette for å handle om noe.

Og det kan man kanskje likevel. Riktignok skjer det ikke så mye som man kan fortelle om etterpå, for det som skjer, foregår mest i hodet på personene. Inne i det. I tankene. Og det virker kanskje ikke som om det er rare greiene, men det hender faktisk ikke så rent lite når folk tenker. Og hvis det nå skulle være mulig å høre lyder - jeg mener, hvis tanker laget lyd og man satte en mikrofon bort til dem, tror jeg man ville høre en blanding av motorgressklipper, en overfylt skolegård i storefri og vindens susing i tretoppene. Og under alt sammen, eller bak det, ville man høre en svak mumling, som når man snakker gjennom en støvsugerslange. (S. 131)

-og så videre, men en god ting kan ikke sies for ofte, så på side 134 - 135 kommer dette:

Og slik mumler de alle sammen, men hver for seg. Tanker har ikke lyd, så selvsagt er det ingen som kan høre det som blir sagt - jeg mener tenkt. Men vi kan jo prøve å forestille oss at man kunne det, at tanker ikke bare var noe som løp gjennom hodet på oss, men ga lyd fra seg. Og hvis vi videre forestiller oss at vi kunne plassere en mikrofon eller en støvsugerslange ved hvert hode og deretter la øret mot alle støvsugerslangene på en gang, ja, da ville vi ikke bare høre at det buldret og braket som fra en motorgressklipper og en skolegård og tretopper i sterk vind, og vi ville ikke bare høre én stemme under eller bak alt det andre ståket. Vi ville høre - nåja, man må selv tenke seg hva vi ville høre.

Og den lyden er helt som en bok av Virginia Woolf.

Velbekomme!

* Noen omtaler Hva sier du Oskar – med bare enkelte innvendinger (og litt (?) inkonsekvens):

Enkelte innvendinger

Denne typen bøker inviterer – nærmest i kraft av sin væremåte – til innsigelser. For eksempel er kvinnerepresentasjon et stadig tilbakevendende tema når det kommer til denne typen fremstillinger. Her er det kun Virginia Woolf som har fått plass av kvinnelige forfattere.En annen problematikk er dessuten undertittelen. ”Fortalt for barn” heter det i undertittelen. Men hvilke barn? De aller yngste vil nok ikke ha mye igjen for det – man skal nok ha noen skoleår på baken før man bør gi seg i kast med denne. Men boken lar seg fint lese for voksne, og kan hende er det slik at den fungerer aller best for grunnemne-studenter i litteraturvitenskap som skal forberede seg til eksamen?

Mer av dette

Prosjektet er etter min mening vellykket, og jeg kan ikke si annet enn at jeg håper det kommer en oppfølger. Det skulle være mer enn nok å ta av. Dessuten kan man ønske seg at flere tar opp hansken når det kommer til denne typen formidling av kunnskapsstoff. Selv om formen er krevende, og at boken nok ikke er for alle, så er det en forfriskende måte å formidle litteratur til barn og unge på.

Hm - hvor ble det nå av 'hvilke barn'? Og hvis dette er god lesning for grunnemne-studenter i litteraturvitenskap, ja da undrer jeg meg på hva som foregår i det litterære akedemia!

Det gyldne esel/Forvandlingene. Noen smakebiter

”Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex. Temaet behandles uten snev av jødisk kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet.”

Denne setningen fra ’1001 bøker du må lese før du dør’, kombinert med illustrasjonene som var valgt ut, fikk meg til å fnyse, indignert. Min gamle venn Vigleik kunne imidlertid opplyse meg om at jeg hadde misforstått illustrasjonene, og anbefalte meg også å lese boka.

Så gjorde jeg det.

Det har gitt meg mye gleder. Gledene er i liten grad knyttet til munter sex – egentlig er det en nokså liten del av boka som beskriver seksuell utfoldelse, og langt fra alt er særlig muntert. Men det er mye god underholdning, likevel. Den største leseopplevelsen er den lengste av fortellingene i boka: beretningen om Cupido (Amor/Eros) og Psyche,

I det følgende gir jeg noen smakebiter av teksten, med utfyllende kommentarer.

Dette er ikke en simpel kikker-scene. Lucius’ er ikke ute etter å forlyste sitt blikk ved synet av en avkledd kvinnekropp. Det han så sultent observerer, er hvordan fruen i huset hvor han losjerer, forvandler seg til en ugle. Han har overtalt husets tjenerinne, fruens assistent og sin egen elskerinne til å la ham se på denne forvandlingen:

”…så oppfyll mitt høyeste ønske og la meg se din frue når hun driver på med noe av sin heksekunst. La meg få se henne når hun påkaller gudene, eller gjerne når hun omskaper seg. For jeg tørster av hele mitt hjerte efter å lære heksekunsten å kjenne av selvsyn. Forresten er du visst ikke selv så helt uerfaren på disse gebeter. For jeg vet og føler på min egen kropp at du kan få den rene kvinnehater til frivillig å være din lydige slave, når du bare gjør bruk av dine ømme blikk, dine rødmende kinner, ditt skinnende hår, dine brennende kyss og din velluktsduftende barm. Jeg lengter jo ikke hjem eller har planer om hjemreise; intet setter jeg over vårt nattlige samvær.”

Etter denne talen, mykner og oppildnes Fotis – som damen heter – og lover å si ifra ved første given anledning. Etter ’et par vellystnetter’ er fruen klar til å omskape seg til ugle for å fly til sin hemmelige elsker – og Fotis fører Lucius fram til døren hvor han bivåner forvandlingen gjennom en sprekk.

Ulykkeligvis stopper ikke hans nysgjerrighet der – han overtaler Fotis til å la ham prøve en forvandling mens fruen var ute. Hun:

”listet seg skjelvende inn i værelset og tok en eske ut av kisten. Jeg grep den, kysset den og ba den unne meg en heldig flyvetur; så kastet jeg skyndsomt alle mine klær, dyppet begjærlig mine hender i esken, fikk på denne måten en god porsjon salve på fingrene og gav meg til å gni inn de forskjellige delene av legemet. Jeg forsøkte snart å få den ene, snart den andre arm til å sveve og spilte fugl etter beste evne. Men verken dun eller fjær var å se noensteds, hårene på min kropp ble efterhvert til hårde børster, min fine hud til seigt lær, ytterst på hånden kunne jeg ikke telle fem fingre lenger, for de var vokset sammen til en eneste hov – og fra det sted hvor ryggraqden slutter, hang det ned en stor hale. Mitt ansikt var blitt kolossalt, munnen lang, neseborene vidåpne, lebene hengende; på samme måte hadde mine ører vokset utrolig og strittet med stive børster. Det var en mager trøst at mitt membrum vokste – for jeg kunne jo ikke lenger holde Fotis i mine armer.


Fullstendig opprådd mønstret jeg hele mitt legeme og ble klar over at jeg nok ikke var en fugl, men et esel; da jeg ville bebreide Fotis det hun hadde forårsaket, manglet jeg både menneskelig stemme og håndbevegelser; jeg kunne bare med hengende mule og våte øyne se på henne fra siden og anklage henne i taushet.”

Fotis beroliger imidlertid Lucius med at selv om hun valgte feil forvandlings-salve, så visste hun at bare han fikk noen roser å spise, ville han bli forvandlet tilbake til sitt gamle jeg. Imidlertid klarte hun ikke fremskaffe roser midt på natten, så Lucius måtte finne seg i et opphold i stallen. Der oppdaget han at en statue av hestenes beskytterinne, gudinnen Epona, var blitt pyntet med friske rosenkranser. Da han forsøkte å få fatt i noen av disse, ble han oppdaget av en hestepasser, ironisk nok en av hans egne slaver, som straffet ham med kraftige kjeppeslag. Prylingen ble avbrutt av at huset ble angrepet av røvere, og røverne brukte Lucius som lastedyr – og så er historien i gang.

Det blir mye stokkeslag, og mange tunge bører for Lucius – både hos røverne, og hos hans senere eiere. Å få tak i roser viser seg uhyre komplisert, og han kan heller ikke spise dem hvor som helst: noen steder var det tryggere å være esel enn en ubevæpnet, naken mann! Men som esel fikk han overhøre mange spennende historier, og også være involvert i flere, både som aktør og som tilskuer. Jeg skal presentere noen av dem:

Her er et av bildene som ledsaget utsagnet om den sprelske sexen. Det er altså ikke en stygg voldtekt, men en sjalu hustru som går løs på, mishandler seksuelt med en glødende trepinne, og dreper, en kvinne hun tror er mannens elskerinne, men som er hans hemmelige søster.

Dette bildet er fra en tegnet versjon av Milo Manara, og henger sammen med fortellingen om den sjalu hustru.

Før denne mordersken skulle kastes til de ville dyr for sine forbrytelser som , i tillegg til det brutale sjalusimordet, omfattet giftdrap på mann og barn, pluss på ekteparet som hadde skaffet henne den dødbringende giften(!), skulle hun ydmykes på en scene i sirkus ved å ha samleie med et esel: Lucius. Tegningen viser øyeblikket like før straffen skal fullbyrdes (men det blir den ikke – Lucius stikker av!).

Bakgrunnen for at Lucius ble rekruttert til denne jobben, var at han på den tiden tjente som hovedattraksjon i en høy embetsmanns samling av dyr og gladiatorer. En fornem dame hadde blitt vilt forelsket i ham, og hun betalte dyrepasseren en stor sum for å få en kjærlighetsnatt med det attraktive eselet. Tegningen nedenfor er hentet fra forspillet til bestigningen, og Lucius tenkte:

”Men jeg ble uroet av en ikke liten frykt ved tanken på hvordan jeg med mine svære ben skulle kunne bestige en så tander kvinne, eller hvordan jeg med mine hårde hover skulle kunne omfavne disse sarte, gjennomsiktige lemmer, som synes skapt av melk og honning, eller hvordan jeg med min kolossale munn og heslige tenner, store som kampesten, skulle kunne kysse hennes små purpurleber, vætet av himmelsk dugg, eller – som det siste og verste – hvordan en kvinne, selv i sin høyeste ekstase, skulle ha plass for mitt uhyre membrum.”

Damen hadde ingen problemer med Lucius’ ’membrun’ og bestilte en ny natt. Da fikk altså vokteren idéen til en ny attraksjon. Herren hans var begeistret for idéen, men innså at verken den fornemme damen eller noen andre damer ville stille opp offentlig, uansett betaling. En dødsdømt morderske, derimot…

Milo Manara sin tegnete versjon er for øvrig en svært fri gjendiktning av de mest erotisk ladete episodene fra originalen, og han har i høy grad ’sexet opp’ episodene, på grensen til plump pornografi. Som her:

Denne voldtektsscenen finner ikke sted i boka, ikke en gang som en trussel. I tillegg har tegneren moret seg med å tillegge voldtektsofferet stor nytelse. Pokker ta ham!

Kvinnen, som i scenen ovenfor blir fanget inn etter et fluktforsøk på ryggen til Lucius, var blitt kidnappet av røverne som Lucius var blitt lastedyr for helt i starten på sin karriere som esel. Da de ankom røverhulen med den klagende og fortvilede kvinnen, trøstet de henne slik:

”Du kan her være trygg for ditt liv og din dyd; vis bare litt tålmodighet til gagn for oss, som den knugende fattigdom har tvunget til en slik håndtering. Selv om dine foreldre er aldri så påholdne, vil de naturligvis øyeblikkelig ta en passende sum fra din pengehaug så at de kan løskjøpe sitt eget kjøtt og blod.”

Etter fluktforsøket var det heller ikke det minste ymt om voldtekt som straff:

”Som man kunne vente av en så broget forsamling, var meningene delte. En foreslo å brenne piken levende, en annen å kaste henne for ville dyr, en tredje å få henne korsfestet, en fjerde å la henne sønderrive under svære pinsler.”

Men dø, det skulle hun, riktignok en ydmykende, langsom og pinefull død, innsydd i buken på det svikefulle eselet som skulle slaktes til formålet. Og til tross for at de derved ikke trengte hennes uberørthet å kjøpslå med for å få gode løsepenger, så falt det dem altså ikke inn å voldta henne først. Det syntes tydeligvis Manara at de burde ha gjort!

Scenen nedenfor er hentet fra en av flere fortellinger om utro hustruer.

Denne varianten er, som tegningen signaliserer, av det humoristiske, frekke slaget.

En annen variant fører til at elsker og hustru blir straffet, og da jeg leste den, sperret jeg opp øynene i forskrekket vantro. For selv om jeg visste at mannlig homoseksuell utfoldelse – også for heterofile menn - var utbredt og akseptert i antikken, så visste jeg ikke at det forholdt seg slik som det utrykkelig gjøres rede for her:

"Solen var nettopp gått i hav for å bringe sitt lys til underverdenens trakter, da den 'kjekke elsker' innfant seg, like i helene på den ekle kjerringen. Han var en ren guttunge, hans glatte kinner lyste lang vei, han var ennu egnet til å være et objekt for menns elskov. Møllerens kone mottok ham med en regn av kyss og førte ham til det ventende måltid"

Da mølleren så oppdaget denne elskeren - før kona hans hadde rukket å ha noen glede av gutten - 'trøstet' han den "likbleke og skjelvende yngling" med å forsikre ham om at han ikke skulle straffes, men at han og hustruen skulle betrakte gutten som et felleseie. Det viser seg at dette var ironisk ment, for hustruen ble stengt inne i et annet rom, mens mølleren:

"... lå der med gutten, den søteste hevn for sitt krenkede ekteskap.

Men da solens lysende hjul hadde frembragt en ny dag, tilkalte han to kraftige slaver, og da disse hadde løftet guttens bakparti høyt opp i været, trakterte han dette med en god porsjon ris, idet han sa: 'Du min smukke, delikate gutt, vet du hva du gjør? Du snyter elskerne for din ungdoms blomst og legger an på kvinner, fribårne til og med, og krenker det lovlige ekteskap og gjør ganske utidig krav på å opptre som elsker'

Efter slik og lignende tale og ytterligere refselse kastet han ynglingen på dør. Denne 'kjekkeste av alle elskere' slapp altså uventet fra det med livet i behold, men han stakk av helt sønderknust, efterat hans skinnende akterspeil hadde fått gå gjennom både ved natt og dag."

Utdragene er hentet fra Dreyers norske utgave, oversatt og med innledning av Henning Mørland.

Jeg har sansen for Mørlands holdning til oversettelsesarbeidet:

”Apuleius’ personlige kunst ligger i aller første rekke i hans eiendommelige og pikante form for latin. Å prøve å gjengi den ved noen slags tilsvarende midler på et moderne sprog, er umulig og er så vidt jeg vet aldri blitt konsekvent forsøkt. Dessuten må en god del av hans ordsvada sløyfes, hvis hans verk skal bli leselig for et moderne publikum.”

Boka er i høy grad leselig for meg – som var 'moderne' kort tid etter at oversettelsen ble utført. Jeg tror den er leselig for alle litt over middels litteraturinteresserte moderne mennesker i dag, også.

God fornøyelse!

Her følger et par lenker til utdypende kunnskap:

Et greit dokument på dansk med innføring i forfatteren, samtiden og verket.

En rikt illustrert, lærd omtale, med masse referanser, pluss link til komplett utgave, både på latin (men den linken er visst brutt) og engelsk, dessuten en komparativ gjennomgang av ulike engelske oversettelser (utvalgte deler av boka)

Oppdatering 30.07.09 :

Som Vigleik hinter om i kommentar, så har Boccaccios Decamerone minst en fortelling felles med 'eselet'. Det er laget en praktfull nettside med og om Decameronen, med fulltekst på engelsk og italiensk, side for ordsøk m.m. for de som måtte ha lyst til å fordype seg!

***

Kurt Aust har gitt meg ”Kaos og øyeblikkets renhet”. Virkelig.

”Det hender man går seg vill – i ytre eller indre landskaper – virrer rundt som en hodeløs høne uten mål og mening.
I 1626 tar Kimber livet av faren sin, mister hodet og flykter ned i Europa og rett inn i 30-årskrigen. Han er tolv år. Unge Kimber slår seg sammen med den omreisende medicus Mester Theo, og sammen drar de fra krigsplass til krigsplass og redder folk tilbake til deres begredelige liv. Men krigen har makten og æren i all evighet og Kimber må se verden og seg selv gå i oppløsning før han får hendene i en mystisk bok. Gjennom den finner han hodet sitt igjen. Og kanskje finnes også kjærligheten der ute i verden et sted?”

(Fra vaskeseddelen)


”Blir trykket stort nok, vil dine sorger bli til diamanter”

Rolf Jacobsens ord dukket opp mens jeg slukte denne vesle romanen. For å illustrere, siterer jeg det avsnittet, nesten halvveis i boka, som markerer vendepunktet i hovedpersonen Kimbers liv:

”Kimber stirret på det Vakre med oppspilte øyne, saumfor med et vilt blikk siden til han med et skrik mistet boken og brakk seg. Det brant som en krig i kroppen, det Vakre rev og slet i tarmer og innvoller, krafset til seg tanker og nerver, hjerte og minner, alt som hadde vært, og kastet det. Underkjente livet til da. Rev og slet og forkastet alt til bare et tomt skinn stod igjen.

Skrikene til Kimber gjallet mellom de tykke murene i ruinen. Firfisler trykket seg inn i sprekker mellom klippene, og et rådyr flyktet ned i dalen, gjennom landsbyen hvor folk forskremt skottet ut i natten, mot fullmånen, og samlet seg rundt arnen.

Hele natten skrek han. Hulket, svor og ulte sine forbannelser. Til det lysnet av dag og han utmattet falt i en drømmeløs søvn.

Bare langsomt fikk skrotten atter spenn og innhold.”

(side 70).

Trenger jeg si at språket er korthogd, men rikt, suggererende, vart og poetisk? En barsk, til dels burlesk humor, dukker opp i enkelte scener. Boka er også spennende, på flere nivåer.

Jeg trodde Anna Gavalda skulle bli den forfatteren som ga meg toppen av leselykke dette året. Kurt Aust har bragt meg like høyt – men på en annen topp.

Advarsel: Forfatteren har egen nettside hvor han blant annet gjør rede for arbeidet med boka i en lengre artikkel. Den var det kjekt å lese etter at jeg var ferdig med boka – jeg tror imidlertid ikke det hadde vært kjekt å lese den på forhånd!